John Savio

John Andreas Savio (1902?1938) var fra Sør-Varanger. Han flyttet imidlertid tidlig fra barndomsstedet Bugøyfjord for å fullføre sin skolegang og forfølge en kunstnerisk løpebane. Fra ungdomsårene av var hans livsløp preget av stadige forflytninger i Norge og tildels i utlandet, dog med Kristiania/ Oslo som et visst holdepunkt fra han første gang slo seg ned der, i 1920. Han oppsøkte også gjerne ulike steder i Nord-Norge.

Det er ikke kjent om Savio fulgte noen organisert kunstundervisning den første tiden han var i Kristiania, men utpreget skolerte elementer i endel av hans arbeider tyder på det. Selvstudier har nok også spilt en stor rolle i den unge, søkende kunstnerens utvikling. Muligens fikk han i løpet av de første årene i hovedstaden undervisning av Axel Revold.

Savio arbeidet med både maleri, akvarell og grafikk, men han har nok gjort sin betydeligste innsats innen sistnevnte. Som grafiker var han øyensynlig bare opptatt av høytrykk, og da fortrinnsvis tresnitt, som han skar som sort-hvitt-trykk, men som han tildels håndkolorerte.

Tresnitt har tradisjon tilbake til 1400-årene. De gamle mestrene, som Albrecht Dürer, benyttet teknikken fortrinnsvis for trykk som ligner på strektegninger. I slutten av 1800-årene ble teknikken gjenstand for en fornyelse hvor flatevirkninger og sporene etter skjæringen i treplaten ble viktige virkemidler.

Arnstein Berntsens fortegnelse over Savios tresnitt omfatter 123 motiver. Selv om slike verksfortegnelser sjelden er komplette, gir de en indikasjon på hvor stor kunstnerens produksjon var. Antagelig laget Savio sine første trykk i slutten av ungdomsårene og fortsatte med tidvis produksjon til begynnelsen av 1930-årene. Normalt daterte han ikke sine trykk, og det er vanskelig å sette opp arbeidene i noen streng kronologisk rekkefølge. Men de danner motivmessige grupper som kan gi grunnlag for betraktninger om når de kan stamme fra. Det er for eksempel rimelig å anta at endel bilder fra gjenkjennelige steder er blitt til mens eller etter at Savio besøkte disse stedene. Men ialt synes det å være få holdepunkter for datering av hans tresnitt.

Når det gjelder forbilder og innflytelse, har Edvard Munch vært nevnt samt Nikolai Astrup og "mange av de andre gamle mestrene i svart og hvitt" (Hans Nerhus), som Savio skulle ha studert grundig. Men som inspirasjonskilde synes de bare å ha vært av generell betydning for Savios interesse for tresnitt. Flere av de første trykkene i Berntsens liste har karakter av å være begynnerarbeider og kan med rimelighet regnes som tidlige.

Når det gjelder de øvrige, mer modne trykkene, er det noen som skiller seg ut motivmessig og stilistisk og hvis utforming kan tyde på at Savio på et tidspunkt var blitt kjent med Gustav Vigelands tresnitt. Vigeland benyttet også ofte en forenklet tresnittstil med vekt på kontrasten mellom sort og hvitt. Tydelig slektskap er det for eksempel i noen fremstillinger av dyr og trær, men vi finner også fellestrekk med noen av Vigelands landskaper med fjellpartier. Savios fjell-lanskap fra Romsdal og Lofoten (Landskap ved Svolvær) er preget av kraft og konsekvens i såvel karakteristikken av motivet som i selve skjærstilen.

Den spesielt "savioske" del av hans tresnitt utgjør imidlertid de med motiv fra samenes liv. Dels dreier det seg om nærbilder av personer i halvfigur, dels om anekdotiske fortellinger og folkelivsskildringer, og dels om landskapsfremstillinger med og uten mennesker og dyr. I mange trykk gir skjærestilen inntrykk av at snittene er utført på grunnlag av en opptegning med penn og pensel.

Karakteristisk er mørke (sorte) figurer i et lyst (hvitt) landskap. Figurene står tildels som silhuetter i flaten, mens landskapsformene er beskrevet med streker og flekker som tildels også er valørdannende. Formspråket er stilisert og billedelementene rytmisk fordelt i flaten og rommet.

Om enn endel av figurene er svake i tegningen, har Savio i flere blad lykkes å gi uttrykk for fart og dramatikk (Pulkkjører og Lassokaster), mens andre formidler en symbolsk kraft (Alene). I noen av Savios mest særpregete trykk danner de stiliserte figurene et rytmisk mønster hvor dyrekroppene mer gir et samlet, idémessig uttrykk for bevegelse enn en beskrivelse av bevegelsesmotivene i seg selv (Reinkalver II).

Interessen for Savios kunst har vært vekslende og den samiske tilknytningen har ofte vært et viktig moment - antagelig på både godt og ondt. Året etter Savios tidlige død ble det holdt en minneutstilling i Kunstnerforbundet, og allerede to år senere arrangerte Oslo Kunstforening en omfattende minneutstilling.

I 1962 fokuserte Tromsø Museum på Savio gjennom en utstilling som etterpå ble vist flere steder i Finnmark. Senere har både Tromsø Museum og andre institusjoner flere ganger vist større og mindre utvalg av hans verk, hvorav en stor del finnes i Tromsø Museum, i De Samiske samlinger i Karasjok og i Savio-museet i Kirkenes.

Nasjonalmuseet har i alt 36 grafiske blad og 25 tegninger av Johan Andreas Savio.

Litteratur om Savio:
H. Fett, "Finnmarksviddens kunst. John Andreas Savio", i Kunst og Kultur, Oslo 1940, s. 221-246.
H. Nerhus, John Andreas Savi. Same og kunstner, Oslo 1982.
A. Berntsen og Ø. Parmann, John Andreas Savio. Grafikk, Oslo 1980.
S. Helliesen, Norsk grafikk gjennom 100 år, Oslo 2000, s. 139-142.

Om tresnitt og andre grafiske teknikker:
Sidsel Helliesen, Vi ser på grafikk, Oslo 2008.