Litt om innholdet i disse musikk- og bildeforedragene:

Dette er en serie på 5 foredrag à 60 minutter. Det blir vist lysbilder av sentrale verk fra den visuelle kunsten og spilt enkelte musikkutdrag, det hele satt inn i en kulturhistorisk sammenheng. Det vil også være naturlig å komme inn på norske kunstnere som har hentet franske impulser i et århundre som er så rikt og mangfoldig.

Serien på 5 foredrag koster kr. 250. Påmelding til Bærum Kunstforening, tlf: 67543380, info@baerumkunstforening.no. Betaling ved oppmøte.

Torsdag 22. januar kl 13

Romantikken

Det var et kraftig oppgjør med tradisjonen og den offisielle kunsten som frontfigurene Géricault (Medusaflåten, 1819) og Delacroix (Frihetsgudinnen leder folket, 1831) førte i det postrevolusjonære Frankrike. Sistnevnte sto på barrikadene på samme måte som frihetsgudinnen hans gjorde i det berømte maleriet. En lignende kamp måtte åndsfrenden, komponisten Berlioz (Den fantastiske symfonien, 1830), også føre. Man dyrket det subjektive, det emosjonelle, ja, det grensesprengende, noe som kunne vippe over i det melodramatiske. Fiolinisten Ole Bull og pianisten Thomas Tellefsen suget til seg sterke impulser fra Paris, der Paganini og Chopin ofte virket.

Torsdag 5. mars kl 13

Realismen

Det er ikke lenger den romantiske kunstnerens ego som skal være utgangspunktet for å skape. Man søker heller inspirasjonen i virkeligheten som man prøver å gjengi så saklig som mulig. Hos enkelte kunstnere som Courbet, Daumier og Millet (Aftenbønn, 1858) melder det seg et visst sosialt engasjement, og flere skandinaviske kunstnere, som Christian Krohg, tar opp dette i sin kunst. Denne generasjonen vender ryggen til historiske og litterære emner og våger å dyrke landskapsmaleriet. Courbet og Corot er de beste eksponenter for dette, og dermed legger de forholdene tilrette for impresjonistene.

Torsdag 26. mars kl 13

Impresjonismen

Det var dristige kunstnere som ivret for et nytt kunstsyn basert på større spontan, visuell opplevelse av virkeligheten.  Måten å male på ble med dette friere, man brukte en lysere og langt mer fargerik palett. Dessuten var nå idealet å male ute og fange opp de skiftende lysforholdene. Forløperen Manet, med sin Frokost i det grønne, 1863, viste veien å gå, - en vei som Monet, Renoir, Pissaro og mange andre ivrig fulgte. Resultatet ble en sjelden oppblomstring av malerkunsten og et vell av kunstverker. Innen musikken kan Debussy (Havet 1902) plasseres i impresjonistenes leir fordi han også var opptatt av å gjengi, i sitt subtile og nyanserte formspråk, det forandelige, det flyktige. Få norske og andre vestlige kunstnere unnslapp påvirkning fra impresjonistenes nyvinninger.

Torsdag 23. april kl 13

Postimpresjonismen

Etter hvert vendte flere seg bort fra friluftsmaleriet, den rendyrkede impresjonismen og formoppløsningen som den førte med seg. Renoir (Le moulin de la Galette, 1876) gikk tilbake til streken og en mer market form. Degas og Toulouse Lautrec hentet sin motivkrets fra andre parisiske miljøer som de skildret på en ganske naturalistisk måte. Først og fremst nøyde man seg ikke med å beskrive, man ønsket å tolke: Van Goghs bilder gjenspeiler ofte hans indre sinnstilstand og blir gjerne ekspressiv. Gauguins kunst blir også ekspressiv på grunn av personlig bruk av form, linjer og farge. Han tilførte dessuten malerkunsten viktige impulser ved å hente sin inspirasjon fra primitiv kunst. Cézanne gikk egne veier og eksperimenterte med rommet og åpnet dermed døren for kubismen og det moderne maleriet.

Torsdag 28. mai kl.1300

Symbolismen

Nærmest upåvirket av ovennevnte kunstretninger var det malere som skapte kunst en kan plassere under etiketten symbolismen. Gustave Moreaus kunst er nærmest motpolen til impresjonistenes sanselige tilnærming til virkeligheten. Kunsten hans er mettet med mytologiske, litterære referanser og en nærmest hermetisk symbolikk. Kun ”den indre virkeligheten er sann og evig” for Moreau, men også for Redon og Denis. Man søker tilflukt i fantasi, drøm og religion, langt fra den voksende moderne og industrielle virkeligheten, - en verden som oppfattes som truende. Denne fin de siècle stemningen, som vi også ser i den franske litterære symbolisme (Baudelaire, Verlaine), nedfeller seg i norsk litteratur (Hamsun, Sult, Mysterier, Vilhelm Krag ”Fandango”, Obstfelder), og i norsk malerkunst. Debussys eneste opera Pelléas et Mélisande fra 1902 er selve prototypen på et symbolistisk verk.